Ellen – Christine begynte tidlig å interessere seg for matlaging, og spesielt godt likte hun å bake. Da hun var ti år, lagde hun ofte middag - og mye bakverk - til resten av familien.
- Foreldrene mine lot meg bake når jeg hadde lyst, så lenge jeg ryddet etter meg. Jeg laget noe varmt nesten hver dag da jeg kom hjem fra skolen, og ofte var det bakverk. Det var nok fra min morfar jeg fikk denne interessen. Han var utdannet baker og konditor, og drev eget bakeri København i mange år. Jeg var ofte sammen med han og bakte, så han har nok en del av æren for at jeg også ble både baker og konditor. De sier at de advarte meg mot hard jobbing, mye nattarbeid og tunge løft, men det husker jeg ikke; jeg visste bare at baker og konditor ville jeg bli uansett, og jeg har aldri angret på at jeg valgte dette faget! Arbeidstiden har dessuten endret seg mye siden den tid, og tunge løft, slik det var da morfar arbeidet, er det heller ikke lenger.
I dette faget blir man aldri utlært
Ellen-Christine sier at det hun liker best med faget, er at det stadig er noe nytt som skjer og at man aldri blir ferdig utlært.
- Bakerfaget har hatt et vesentlig løft de siste årene, med mye mer kunnskap og refleksjon rundt bakverkene og arbeidet vi utfører. Kunnskapen har nok vært der, men det har nå blitt satt «mer ord på» den. I dag reflekterer jeg mye over hvorfor jeg gjør ting, og hvilke endringer som kan gjøres med produkter og råvarer for å få ulike resultater og sluttprodukter. Da jeg gikk på skolen og i lære, tenkte jeg ikke så mye over hvorfor jeg gjorde det slik eller slik, eller tilsatte det ene råstoffet før det andre, eller noe helt annet, eller med hvilken metode eller temperatur - det var liksom bare slik. Bare dette med temperaturer … det var ingen som hadde deig på kjøl da, kun surdeig og hev. Det var streng beskjed om å ikke ha åpne vinduer og dører selv om vi var aldri så oppheta; måtte ikke få trekk på deigen, sier Ellen-Christine med et smil.