Dronningen av sjokolade

Dagen er mørk og regntung utenfor Sjokolade Salongen på Vestfossen. Men så: den sødmefulle duften av sjokolade, den møter meg ute på gata, fargelegger dagen. «Norges beste konditor», står det i versalier på glassdøren inn til salongen. Og der står hun bak disken, smilende, selve dronningen av sjokolade.

– Da jeg flyttet tilbake til Vestfossen og skulle starte opp konditori her, visste jeg det med en gang: Det måtte bli sjokolade. Nesten alle elsker jo sjokolade. Du kan lage så mye gøy av det, det er en utrolig allsidig råvare. Jeg får brukt kreativiteten min, og jeg får skape så mye godt og spennende, sier Tonje Holtungen. Vestfossens Juliette Binoche – for de som har sett den franske filmen «Sjokolade». Vianne, som hovedpersonen i filmen heter, kommer til en liten katolsk landsby, åpner et sjokoladeri og setter lengslene fri hos innbyggerne gjennom sine syndige sjokoladefristelser.

– Selvfølgelig har jeg sett filmen, ler Tonje.

– Virkeligheten her på Vestfossen er ikke fullt så romantisk og glamorøs, jeg driver med både oppvask, regnskap og vasking av doer. Men jeg tror nok jeg sprer litt kjærlighet til folk, og forskerne har jo slått fast at sjokolade er bra mot depresjoner.

Lærte av bestemor

Sjokoladekonditoren, eller skal vi si sjokoladeterapeuten, har alltid vært sikker på hva hun ville med yrkeslivet sitt.

– Bestemoren min, Ruth, har æren for det. Hun bodde i det samme huset som oss da jeg var liten, og hun var utrolig flink til å lage mat. Jeg har bilde i albumet av at jeg sitter på kjøkkenet og ruller julemarsipan, jeg var bare 3-4 år gammel. Bestemor satte meg i gang på kjøkkenet, og jeg elsket det. Vi lagde middag sammen, vi bakte, og alt ble laget helt fra bunnen. Duften av nybakt vørterkake da jeg kom hjem fra skolen – jeg elsker fortsatt vørterkake, det minner meg om bestemor.

– Fikk hun med seg suksessen din som kokk og konditor?

– Ja, hun ble 100 år og én uke gammel, hun døde i fjor. Bestemor syntes det var veldig stas at det gikk så bra med meg. Jeg tok henne ofte med på restaurant – hun var veldig åpen – selv til de mest eksotiske retter. «Dette har jeg ikke spist før», sa hun.

Dessertkokk på stjernerestauranter

Tonje gikk konditorlinjen på videregående, og i kokkelære etterpå. Hun har jobbet på noen av de beste restaurantene i Norge: Le Canard, Feinschmecker, Solsiden – og hun endte fort opp som dessertkokk. Det var det søte som fristet henne mest.

– Jeg likte det høye tempoet i restaurantbransjen, og jeg liker det ennå. Mannen min sier: «Hu er lykkeligst, hu Tonje, når hu får bo på jobb.»

Du ser det på armbevegelsene hennes når hun snakker, på tempoet når hun går, på tingene hun fikser og rydder sånn innimellom intervju og fotografering.

Det er mye energi i denne dama.

– Jeg er sånn typisk minstebarn, det bobler litt over i hodet, jeg liker å finne på nye ting hele tida. Hvis jeg har for lite å gjøre, klarer jeg alltid å jazze i gang flere prosjekter. Jeg liker hardt arbeid, det er en viktig egenskap når man trener til konkurranser. Du må legge ned utrolig mange timer for å vinne et NM, da pusher du kunnskapen og evnene til maks. Det er som å være idrettsutøver, du må trene og trene. Dessuten er du nødt til å ha trua på deg selv.

Dommer i konditor-NM

– Du var dommer i fjorårets konditor-NM, hvordan liker du den rollen?

– Jeg synes det er veldig inspirerende. Det er utrolig gøy å se hva de andre kommer med, og hvordan de tolker oppgaven. Da begynner kværna å gå, og jeg får idéer til hva jeg kan lage selv.

– Hva tenker du er viktig for å rekruttere flere til bransjen din?

– For det første må vi synes. Der spiller Baker- og Konditorlandslaget en viktig rolle. Noen de unge kan se opp til og bli inspirert av! Utdanningstilbudet er også kjempeviktig, vi har så mange flinke fagfolk ute på skolene. Heldigvis har baker- og konditorlinja kommet tilbake nå, det betyr kjempemye for rekrutteringen. Dessuten tror jeg det er viktig å påvirke foreldrene, mange gjør valg for ungene sine, og de ønsker gjerne at ungene skal gå i en akademisk retning. Vi må løfte frem de praktiske fagene! Tar du et svennebrev åpner det for veldig mange valgmuligheter senere!

Sagnomsuste søtsaker

To damer med hver sin kaffekopp i hendene kommer gående forbi bordet der vi sitter og snakker. «Vi måtte hit en tur, det er her godsakene er», sier den ene og kikker begeistret på Tonje. Vestfossen er ikke akkurat noen storby, men her inne i Sjokolade Salongen er det kø ved disken.

– Folk kommer hit fra hele østlandsområdet for å kjøpe sjokolade. Å bli kåret til "Årets Konditor" har betydd mye for ryktet vårt, det er lett å bli kjent på et lite sted som Vestfossen.

– Ja, hvordan er det for deg å være litt sånn kjendis? Du har jo dukket opp i flere TV-programmer også?

– Akkurat det skulle jeg gjerne ha sluppet, men jeg har jo ikke noe valg. Jeg er ikke egentlig så glad i å stikke meg frem, jeg liker meg best bak kamera.

– Er du sjenert?

– Nei, det kan jeg ikke påberope meg, jeg liker bare ikke offentlig oppmerksomhet.

Sønnen vil bare ha pasta

Når Tonje ikke er på jobb, er hun sammen med sønnen sin. Han er åtte år, og faller ganske langt fra stammen, ifølge moren.

– Han finnes ikke interessert i mat, han liker nesten ingenting. Det hjelper ikke det minste at han har to kokker til foreldre (Mannen hennes er også kokk, men har en annen jobb nå). Vi har prøvd og prøvd siden han var baby å få i ham ny mat, men alt han vil ha er pasta og brød uten pålegg, helst. Det blir ikke noen kokk av ham, for å si det sånn.

Tonje liker hardt arbeid, hun er lykkeligst når hun er på jobb. Men sønnen hennes vil gjerne være med når mamma legger puslespill.

– Jeg elsker å legge puslespill, da kobler jeg helt av. For noen dager siden ble jeg ferdig med et gedigent et på 18.000 brikker – jeg har holdt på med det i nesten et år. Jeg kan sitte i timevis på gulvet og legge puslespill, jeg har okkupert loftet i huset vårt til det. Det heter bare puslespill-loftet.

– Wow, 18.000 brikker, du må da være veldig tålmodig?

– På noen områder. Men ikke på andre. Det skal ingenting til før jeg blir irritert. Jeg blir sinna av masse småting, det kan være nok at jeg har en sløv saks. Da kommer det noen gloser. De kaller meg «lille tordensky», smiler Tonje og legger til: – Men jeg blir fort blid igjen, da!